Jeg vet det er på tide nå. Det har
vært på tide lenge.
Det begynte med at det var lenge til. Så nærmet det seg - med stormskritt.
Fra hvilepuls til hjertebank. Fristen
er i morgen. Hjelp!...
Jeg må ta et skippertak!
Dette pleier i grunnen å skje ganske
ofte når jeg ikke har møtt Regninger, Klesvask og andre i familien Dårlig
Samvittighet på en stund. Familien har mange medlemmer; Julegavene, Husvasken,
Eksamensoppgaven, Regnskapet, Selvangivelsen. Også kjent som oppgavene vi
utsetter til absolutt siste minimum av en frist. Oppgavene som presserende
gjennomføres i siste sekund etterfulgt av en god klapp på egen skulder; ”jammen
jobber jeg ikke best under tidspress!”
Vi puster ut, og tenker at ”neste
gang skal jeg starte mye tidligere”, vel vitende om at Stanley Jacobsen har
rett når han synger:
"I morgon, I morgon
men ikkje i dag
I dag, nei, I dag
gjer eg ikkje det slag
I dag vil eg liggja på
ryggen og sjå
på lerkona som flyg der
høgt i det blå"
Skippertak – det befriende, plutselig
krafttaket.
Hvor kommer dette ordet fra, tenker jeg, en kveld jeg har utsatt
oppvasken time etter time med denne ene setningen gjentatt i hodet: ”bare én
episode til av Mad Men, så skal jeg
gjøre det.”
Jeg tenker at vi alle er skipper på
egen skute, og at vi tar tak når det ikke finnes noen annen utvei. Dette virker
for søkt. Jeg googler skippertak, og finner ut at ”i Farsund er man fantastisk
flinke til å jobbe effektivt i skippertak”, og overskriften ”Skippertak
fungerer ikke. Slik holder Åse Kleveland seg ung.”
Ikke det grann klokere.
Et tostavelsesord. Skipper. Tak.
Googler igjen; Skipper.
En skipper (fra nederlansk
schipper) er en person som har kommando på en (mindre) skip, en skøyte eller en
båt, og er mer eller mindre det samme som en skipsfører/fører, men altså en
uformell betegnelse.
Aha. Vi skal altså til sjøs.
(Tenkte jeg det ikke!)… (nei, det gjorde jeg vel strengt tatt ikke.) Jeg vet at
det finnes noe som kalles sjømannsspråk, og at det er mange som snakker dette
språket hver eneste dag, uten en gang å vite det selv. Jeg har aldri hørt noen
si: ”Jeg snakker flytende sjømannsspråk”, liksom. Likevel, ord og uttrykk fra
sjømenn har forplantet seg i dagligtalen vår.
Jeg klarer ikke slippe tanken. Kan det ha seg slik at løsningen på
mysteriet ligger her?
For
bare stumpene: arven fra et hvite seil og det svarte kull: sjømannsuttrykk i
norsk dagligtale. Boka ligger foran meg på kontorpulten i 2.etg. i Sorenskrivergården. Jeg pusser
støvet av forsiden, og blar opp i boka, med en smule ærefrykt. En drøy time
senere, på side 51, åpenbarer den seg, overskriften Skippertaket – best av alle.
Det viser seg at skipperen hadde
ansvaret for å navigere og føre skuta dit den skulle. Til daglig hadde han en
stille og rolig arbeidsdag om bord på skuta. Men når det virkelig røynte på, måtte også skipperen være
med å ta et tak sammen med resten av mannskapet. Da lot han sin verdighet fare,
steg ned fra skansedekket, og kastet seg på tauet. Derav har vi begrepet skippertak.
Skippertak handlet om å trå til når
det virkelig trengtes. For mannskapet
på skuta betød skippertaket et par ekstra hender når det sto om livet. Følelsen
må ha vært befriende, om ikke annet betryggende, når bølgene truet som verst.
Den språklige arven fra sjømennene
er en del av vår kulturarv. En kulturarv som lever videre gjennom ord og
uttrykk i vår dagligtale, med mer eller mindre lik betydning.
Skippertak, for eksempel, er
fortsatt et krafttak. Nå til dags er det imidlertid ikke liv eller død som ligger
på vektskåla (selv om selvangivelsen kan være temmelig seriøse greier, det!) Vi
har tilpasset uttrykket den hverdagen vi lever i, og…oi! I skrivende stund
oppdager jeg at det er få minutter til mine betraktninger skal være ferdig
innlevert. Først må det leses korrektur, skrives ut og sendes inn. Det ser ut
som jeg må ta et…
…ja, det har dere kanskje allerede
gjettet?...
…Skippertak!
(Takk til mine venner på facebook for innspill)