Det befriende, plutselige krafttaket

Jeg vet det er på tide nå. Det har vært på tide lenge.

Det begynte med at det var lenge til.  Så nærmet det seg - med stormskritt.

Fra hvilepuls til hjertebank. Fristen er i morgen. Hjelp!...

Jeg må ta et skippertak!

Dette pleier i grunnen å skje ganske ofte når jeg ikke har møtt Regninger, Klesvask og andre i familien Dårlig Samvittighet på en stund. Familien har mange medlemmer; Julegavene, Husvasken, Eksamensoppgaven, Regnskapet, Selvangivelsen. Også kjent som oppgavene vi utsetter til absolutt siste minimum av en frist. Oppgavene som presserende gjennomføres i siste sekund etterfulgt av en god klapp på egen skulder; ”jammen jobber jeg ikke best under tidspress!”

Vi puster ut, og tenker at ”neste gang skal jeg starte mye tidligere”, vel vitende om at Stanley Jacobsen har rett når han synger:

"I morgon, I morgon

men ikkje i dag

I dag, nei, I dag

gjer eg ikkje det slag

I dag vil eg liggja på

ryggen og sjå

på lerkona som flyg der

høgt i det blå"

Skippertak – det befriende, plutselig krafttaket.

Hvor kommer dette ordet fra, tenker jeg, en kveld jeg har utsatt oppvasken time etter time med denne ene setningen gjentatt i hodet: ”bare én episode til av Mad Men, så skal jeg gjøre det.”

Jeg tenker at vi alle er skipper på egen skute, og at vi tar tak når det ikke finnes noen annen utvei. Dette virker for søkt. Jeg googler skippertak, og finner ut at ”i Farsund er man fantastisk flinke til å jobbe effektivt i skippertak”, og overskriften ”Skippertak fungerer ikke. Slik holder Åse Kleveland seg ung.”

Ikke det grann klokere.

Et tostavelsesord. Skipper. Tak.

Googler igjen; Skipper.

En skipper (fra nederlansk schipper) er en person som har kommando på en (mindre) skip, en skøyte eller en båt, og er mer eller mindre det samme som en skipsfører/fører, men altså en uformell betegnelse.

Aha. Vi skal altså til sjøs. (Tenkte jeg det ikke!)… (nei, det gjorde jeg vel strengt tatt ikke.) Jeg vet at det finnes noe som kalles sjømannsspråk, og at det er mange som snakker dette språket hver eneste dag, uten en gang å vite det selv. Jeg har aldri hørt noen si: ”Jeg snakker flytende sjømannsspråk”, liksom. Likevel, ord og uttrykk fra sjømenn har forplantet seg i dagligtalen vår.

Jeg klarer ikke slippe tanken. Kan det ha seg slik at løsningen på mysteriet ligger her?

For bare stumpene: arven fra et hvite seil og det svarte kull: sjømannsuttrykk i norsk dagligtale. Boka ligger foran meg på kontorpulten i  2.etg. i Sorenskrivergården. Jeg pusser støvet av forsiden, og blar opp i boka, med en smule ærefrykt. En drøy time senere, på side 51, åpenbarer den seg, overskriften Skippertaket – best av alle.

Det viser seg at skipperen hadde ansvaret for å navigere og føre skuta dit den skulle. Til daglig hadde han en stille og rolig arbeidsdag om bord på skuta.  Men når det virkelig røynte på, måtte også skipperen være med å ta et tak sammen med resten av mannskapet. Da lot han sin verdighet fare, steg ned fra skansedekket, og kastet seg på tauet. Derav har vi begrepet skippertak.

Skippertak handlet om å trå til når det virkelig trengtes.  For mannskapet på skuta betød skippertaket et par ekstra hender når det sto om livet. Følelsen må ha vært befriende, om ikke annet betryggende, når bølgene truet som verst.

Den språklige arven fra sjømennene er en del av vår kulturarv. En kulturarv som lever videre gjennom ord og uttrykk i vår dagligtale, med mer eller mindre lik betydning.

Skippertak, for eksempel, er fortsatt et krafttak. Nå til dags er det imidlertid ikke liv eller død som ligger på vektskåla (selv om selvangivelsen kan være temmelig seriøse greier, det!) Vi har tilpasset uttrykket den hverdagen vi lever i, og…oi! I skrivende stund oppdager jeg at det er få minutter til mine betraktninger skal være ferdig innlevert. Først må det leses korrektur, skrives ut og sendes inn. Det ser ut som jeg må ta et…

…ja, det har dere kanskje allerede gjettet?...

…Skippertak!

(Takk til mine venner på facebook for innspill) 

Fifty shades of hekta

Jeg befinner meg på et noe shabby hotellrom på Lillehammer. Det er mørkt ute, men lyst under nattbordslampa fra 90-tallet. Jeg bor på enkeltrom, men er ikke helt alene. Med meg har jeg Anastasia Steele og Christian Grey. Jeg er dypt konsentrert. Jeg leser Fifty shades...

Noen timer tidligere, på Gardermoen, har nysgjerrigheten tatt overhånd. Denne boka, eller bøkene - det er jo en triologi! - ligger foran meg i bokhandelen og roper "Kjøp meg!" I bakhodet surrer stemmene til mine venninner som har lest om "Smertens røde rom" og alt det andre i bøkene. "Den er så bra, du bare må lese den!" Jeg har så høye forventninger at jeg tipper jeg vil bli skuffa. Jeg går videre, men kommer tilbake igjen etter en espresso på Starbucks.

Nå kjøper jeg første bind: Fifty shades - fanget, vel vitende om at jeg jobber på et litterært museum og heller burde lest Hamsuns Victoria en gang til før filmpremieren 1.mars.

Togturen til Lillehammer har aldri gått så hurtig unna. Etter side 20 er jeg hekta, men jeg innrømmer at jeg har tatt av omslagsarket - jeg vil nødig bli tatt på fersken med "husmorporno" av dette kaliberet.

Og nå befinner jeg meg altså på Lillehammer. Med byens deilige gater, snø og atmosfære utenfor ruta, og meg med boka innenfor. Jeg er snart ferdig med første bind nå. Shit! (som Anastasia ville sagt...) Jeg er ikke skuffa. Venninnene hadde rett: boka er brennheit. Et stort litterært verk? Nei. Men det er noe med spenningen mellom disse to herlige og tragiske hovedpersonene som fascinerer meg voldsomt.

Tilbake på Gardermoen neste dag, kjøper jeg bind to i triologien - Bundet - og innser at jeg allerede har brukt 500 kroner på siste dags underholdning.

To dager senere, tilbake i Grimstad, begynner boka å nærme seg slutten. Jeg vet jeg kommer til å kjøpe den tredje, (herregud, 750 kroner!!!), og at den kommer til å være like lettlest. Jeg trekker et noe skyldbetynget, men lettet, sukk og finner trøst i at jeg i det minste rekker å lese meg opp på Hamsuns litterære univers før mars.

So long...

Therese gjør ting hun ikke kan

Sitter på rommet mitt på en kostskole ved Nykjøbing i Danmark, og tar en velfortjent pust i bakken etter noen hektiske dager. Det er et lite rom, med plass til ei seng, en skrivepult og et klesskap. Kikker jeg ut vinduet ser jeg en stor hage med trær og et tynt snødekke. Bortenfor der igjen: mange store, danske, gule bygninger og en skog.

Jeg er på kurs. Et 5-dagers kurs i 'Storytelling'. Sammen med 7 andre mennesker øver jeg på å fortelle gode historier. Vi får mat kl. 09, 13 og 18. Vi er på landsbygda. Stille og fredelig, med historier fulle av action.

På mange måter handler dette kurset for meg om å pushe meg selv utenfor komfortsonen. Prøv å stå foran mennesker fra hele verden som du aldri har sett før og fortell en historie du aldri har hørt før - på engelsk!

I Harald Rønneberg-ånd har jeg i grunnen gjort flere slike ting i løpet av den siste uka - ting jeg ikke kan. Det er i grunnen ganske skummelt, og ikke minst befriende. 

Her om dagen, for eksempel, hjemme i Grimstad, dro jeg meg opp kl. 06 om morgenen for å dra på yoga. (Ja, du leste riktig!)
De som kjenner meg vet at jeg ikke er av den mest grasiøse typen i verden. Men full av selvtillit og en indre overbevisning om at dette var noe behagelig, troppet jeg opp på Eddiken for en rolig morgenstund på matta. Jeg trekker alt som har med behagelig å gjøre tilbake. Fyttikatta så tungt det var! De neste dagene var jeg støl i muskler jeg ikke en gang visste at jeg hadde. Prøv å stå i posisjoner som "hund som ser ned" og andre jeg ikke lenger husker navnet på i en time, og du vil forstå hva jeg mener.
Mitt forsett for alle onsdager etter jeg kommer hjem fra det danske land, er å fortsette. Jeg kan det ikke enda, men tror jeg skal få dreisen på den hundeposisjonen etter hvert :)

Så fikk vi en telefon fra en kompis en fredags kveld. Om vi ville bli med å spille curling? Ja, gjett om vi ville! Og etter to timer på verdens glatteste bane, kan jeg bekrefte at denne aktiviteten føyer seg inn i rekken av ting jeg ikke kan, men som er sabla gøy!

For det er vel nettopp det som er cluet - når man først kaster seg ut i det, er det faktisk gøyere å gjøre ting man ikke kan. Jeg er av den overbevisning at alt kan læres. Og hvis en liker den søte mestringsfølelsen, er en på et eller annet tidsunkt nødt til å bryte ut av kretsløp en har løpt mange ganger før.

Nå skal jeg ikke være alt for tøff i trynet. Det er nemlig mye jeg ikke kan, som jeg aldri i verden hadde turt å prøve. For eksempel å hoppe i Holmenkollen, slik som Rønneberg'en gjorde.

Ha en fin og selvrealiserende kveld :)
Kan jeg, kan du!

2013

Juleferien er over, og et nytt godt år står for tur.

Jeg har hatt to uker ferie, full av tid med venner og familie og kjæresten, masse konfekt, julepålegg og fint vær.

Slowstartet det nye arbeidsåret med to rolige dager på jobb med kaffi og mailkorrespondanse. Kickstarter det nye året med dag tre og forberedelse til eksamen i revenue management på mandag. Lenge leve skippertak og kickstart. Wish me luck, det begynner å bli en stund siden jeg sist hadde en eksamen...

Det jeg ønsker meg aller mest for 2013 er mange gode stunder, lite ensomhet, og plenty nye utfordringer: for meg og alle andre som ønsker seg det samme.

Jeg gleder meg også til:

Å feire mammas 60-årsdag i Roma i mai, å dra på historiefortellekurs i København neste uke, å se sesong fire av Gossip Girl, å begynne å trene igjen, å delta som frivillig på Grimstad skifestival. Og selvfølgelig til de forhåpentligvis mange sosiale sammenkomster i løpet av et helt godt år :)

Jeg håper mange har lyst til å ta turen på besøk til Grimstad i løpet av tjuetretten. Vår dør er alltid åpen!

På jobb går vi inn i et spennende år med både stemmerettsjubileum og språkår.

Ha en fin og selvrealiserende dag!

Jula 2012. Ut på tur med Silje :)

Ukas ditt og datt

Så er det allerede torsdag, noe som betyr at vi er over halvveis i uka, noe som betyr at det veldig snart er helg. Som tida flyr hele tiden. Og det tar jeg som et tegn på at jeg har det bra :)

Har hatt mange fine opplevelser sammen med meg selv og andre denne uka, og tenkte jeg skulle dele noen "Winter-what-to-do-tips.

Ukas aktivitet: Snølyktbygging 

På tirsdag ble jeg invitert med på snølyktbygging sammen med Kjersti, Jannicke og Ante. Jeg har ikke bygd snølykter siden jeg var lita, og hadde glemt hvor gøy det var. Jannicke var helt proff, og lagde iskatedral :) Foto: Ante. 

Ukas mat: Lutefisk (eller ludefisk om en skal si det på Grimstadmåden)

Venner er den familien man velger, og i tillegg til å ha en fantastisk familie hjemme i Trøndelag, har jeg også en fantastisk familie i Grimstad. På tirsdag ble jeg invitert på lutefiskmiddag hos mamman til Kjersti. Jeg er så heldig! Mange tror de ikke liker lutefisk, og er redd for å smake. Jeg sier: Smak det! 

Ukas film: Hobbiten

I går ble det hobbiten på kino. Filmen anbefales hvis du liker Ringenes Herre-triologien. Jeg synes den var bra. Varer i nesten 3 timer, så husk nok godis. 




Ukas TV-serie: Gossip Girl

Denne serien er nyoppdaget for meg. 

Etter vi kjøpte Netflix, har det åpnet seg opp en ny verden for kalde vintermorgener og kvelder. Serien er akkurat passe underholdende, og jeg elsker at handlingen er lagt til New York :) 

Ukas låt 1: Den femte statsmakt, Black Debbath

Ah, gode gamle Black Debbath. Jeg elsker ironien, humoren og sjangeren. Denne sangen har vært på øret mitt på jobb i dag (som mange andre dager i årene som har gått). Og hvis noen er glad i BD, glad i å skrive og på jakt etter en litt anderledes jobb, sjekk denne jobbannonsen fra Black Debbath. (Oppdaget av min bedre halvdel.) 

Ukas låt 2: Gje Dæ Ly, Kari Bremnes

Som et bevis på at min musikksmak er over gjennomsnittet variert: Kari Bremnes. Jeg har sagt det før, og sier det igjen: Kari Bremnes er så mye mer enn et ord på Harald Eias lepper. Hun er en fantastisk artist, med de vakreste tekstene jeg vet om. Denne låten er perfekt når det er 14 minus utafor døra! 

Håper dere alle har ei fin uke! Nå er det snart juleferie :) Jeg har min siste dag på jobb i mårra, og på søndag setter jeg kursen mot min deilige verdens navle: Værdal'n. Glede mæ vanvittig my te julekos med mine fine! 

Hadde lidt! 

Juleverksted med de fineste

Jeg elsker adventstiden.

På lørdag fikk jeg besøk av tre vakre nissejenter, og vi kosa oss "gløgg" i hjel med juleverksted til langt på natt.

I anledning juleverkstedet, ble De hellige tre konger høytidelig satt fram i stua.  Med røkelse for dronninger :)

 Dronningene av marsipankonfekt :)

 Lagd med kjærlighet!

 Mitt bidrag til kunsten: Sjokoladepupper ;)

 Colakaker etter mammas oppskrift. Ingen jul uten.

 Litt pauseunderholdning! Om det var julemusikk eller Boyzvoice her, det husker jeg ærlig talt ikke ;)

 Og en selvskreven gjest: Gløggen Julestemning!

 Dronningen av gløgg :)

 

Du ser a over taket, der a jordmor Matja bor...

Når starter jula?

Når starter jula?

Jeg har lagt merke til at dette er et spørsmål som surrer rundt i alle verdens kroker for tiden. Noen forbitrer seg over at julebrus og marsipan kommer aaaalt for tidlig i butikkene (les gjerne mitt innlegg om Julebrus fra i fjor.) Andre kan ikke få pynta til jul tidlig nok. Tradisjonene går i hytt og pine, i alle slags retninger. Dette parallelt med at julegater åpnes, butikkvinduer pyntes til jul, og julebordsesongen kickstartes med stormende jubel og over gjennomsnittet fulle mennesker med snaps i handa og roser i kinnene.

For meg starter jula i det øyeblikket jeg får julestemning. Dette er en stemning som finner det for godt å inntre på veldig ulike tidspunkt fra år til år. Noen ganger ikke før på julaften. I år allerede ganske tidlig i november.

"Hvorfor så tidlig i år?", har jeg tenkt. Dette kan ikke ha noe med verken julebrus eller julebord å gjøre, ettersom disse faktorene kommer like tidlig hvert år. Nei, jeg har i mitt stille sinn (nå også ganske høyt ettersom jeg faktisk sitter og blogger om dette!) konkludert med at julestemningen kommer når jeg aktivt gjør noe julete. I år, for eksempel, bestemte jeg meg for å lage adventskalender til noen av vennene mine og familie. Dette ambisiøse prosjektet begynte jeg med tidlig, fordi jeg ville unngå at det ble stress siste uka i november. Resultatet var imidlertid at julestemningen kom som en sjokkbølge innover meg mens jeg klipte gråpapir, klistra på juleklistremerker kjøpt på Nille, og sang Hans Rotmos "Vårres jul" for full hals.
Altså, julestemningen kommer når jeg gjør noe julete. Hypotesen lyder derfor: den varer så lenge jeg pleier den med å gjøre julete saker. Jeg underbygger hypetesen med at jeg fikk enda mer julestemning når gode venner samlet seg rundt pinnekjøttbordet forrige helg, og hørte "All I want for Christmas is You" på stereoen. Jeg tester videre hypotesen med å kle meg ut som nisse og lese juleeventyr i fortellestund for barn på kulturlørdag nå til helgen.

Jeg understreker at dette ikke er et forskningsprosjekt. Det er heller ikke et desperat forsøk på å komme i stemning. Jeg synes bare det er fint å både kunne glede seg til selveste julaften og alt som hører romjula til og samtidig kunne ha det fint i den såkalte førjulstida (som nettopp er en udefinerbar periode.)
Jeg synes derfor det er trist når folk klager over at jula kommer for tidlig, da jeg tror årsaken til dette er at folk ikke klarer å identifisere seg med det som skjer rundt dem.

Jeg mener ikke at jula skal vare i 3 måneder. Jeg mener heller ikke at alle bør komme i julestemning tidligere. Det jeg prøver å si er i grunnen litt uvisst for meg selv også, men jeg tror det er noe sånt som at jeg tror det er gøyere at jula kommer tidlig hvis du gjør noe positivt ut av det :)

Jul har blitt så mye. For mange faktisk en stressfaktor. Og uansett om du inntreffes av den O' store Stemningen i oktober, november eller desember, så kos deg med den når den er der i stedet for å bruke energi på å irritere deg over at andre har den ;)

Til syvende å sist mener jeg at jula handler om å vise andre at du setter pris på dem, spise masse god mat og drikke litersvis av gløgg og andre lekkerier sammen med gode venner og familie, og takke for at vi er så heldige at vi faktisk får feire jul.

For faktisk:

"No e det jul igjen - all ska få pakka
All som har vært snill og grei og takka
For maten og for livet og for været
No e det jul igjen, min kjære."

(Hans Rotmo - Julegitaren)