Det befriende, plutselige krafttaket

Jeg vet det er på tide nå. Det har vært på tide lenge.

Det begynte med at det var lenge til.  Så nærmet det seg - med stormskritt.

Fra hvilepuls til hjertebank. Fristen er i morgen. Hjelp!...

Jeg må ta et skippertak!

Dette pleier i grunnen å skje ganske ofte når jeg ikke har møtt Regninger, Klesvask og andre i familien Dårlig Samvittighet på en stund. Familien har mange medlemmer; Julegavene, Husvasken, Eksamensoppgaven, Regnskapet, Selvangivelsen. Også kjent som oppgavene vi utsetter til absolutt siste minimum av en frist. Oppgavene som presserende gjennomføres i siste sekund etterfulgt av en god klapp på egen skulder; ”jammen jobber jeg ikke best under tidspress!”

Vi puster ut, og tenker at ”neste gang skal jeg starte mye tidligere”, vel vitende om at Stanley Jacobsen har rett når han synger:

"I morgon, I morgon

men ikkje i dag

I dag, nei, I dag

gjer eg ikkje det slag

I dag vil eg liggja på

ryggen og sjå

på lerkona som flyg der

høgt i det blå"

Skippertak – det befriende, plutselig krafttaket.

Hvor kommer dette ordet fra, tenker jeg, en kveld jeg har utsatt oppvasken time etter time med denne ene setningen gjentatt i hodet: ”bare én episode til av Mad Men, så skal jeg gjøre det.”

Jeg tenker at vi alle er skipper på egen skute, og at vi tar tak når det ikke finnes noen annen utvei. Dette virker for søkt. Jeg googler skippertak, og finner ut at ”i Farsund er man fantastisk flinke til å jobbe effektivt i skippertak”, og overskriften ”Skippertak fungerer ikke. Slik holder Åse Kleveland seg ung.”

Ikke det grann klokere.

Et tostavelsesord. Skipper. Tak.

Googler igjen; Skipper.

En skipper (fra nederlansk schipper) er en person som har kommando på en (mindre) skip, en skøyte eller en båt, og er mer eller mindre det samme som en skipsfører/fører, men altså en uformell betegnelse.

Aha. Vi skal altså til sjøs. (Tenkte jeg det ikke!)… (nei, det gjorde jeg vel strengt tatt ikke.) Jeg vet at det finnes noe som kalles sjømannsspråk, og at det er mange som snakker dette språket hver eneste dag, uten en gang å vite det selv. Jeg har aldri hørt noen si: ”Jeg snakker flytende sjømannsspråk”, liksom. Likevel, ord og uttrykk fra sjømenn har forplantet seg i dagligtalen vår.

Jeg klarer ikke slippe tanken. Kan det ha seg slik at løsningen på mysteriet ligger her?

For bare stumpene: arven fra et hvite seil og det svarte kull: sjømannsuttrykk i norsk dagligtale. Boka ligger foran meg på kontorpulten i  2.etg. i Sorenskrivergården. Jeg pusser støvet av forsiden, og blar opp i boka, med en smule ærefrykt. En drøy time senere, på side 51, åpenbarer den seg, overskriften Skippertaket – best av alle.

Det viser seg at skipperen hadde ansvaret for å navigere og føre skuta dit den skulle. Til daglig hadde han en stille og rolig arbeidsdag om bord på skuta.  Men når det virkelig røynte på, måtte også skipperen være med å ta et tak sammen med resten av mannskapet. Da lot han sin verdighet fare, steg ned fra skansedekket, og kastet seg på tauet. Derav har vi begrepet skippertak.

Skippertak handlet om å trå til når det virkelig trengtes.  For mannskapet på skuta betød skippertaket et par ekstra hender når det sto om livet. Følelsen må ha vært befriende, om ikke annet betryggende, når bølgene truet som verst.

Den språklige arven fra sjømennene er en del av vår kulturarv. En kulturarv som lever videre gjennom ord og uttrykk i vår dagligtale, med mer eller mindre lik betydning.

Skippertak, for eksempel, er fortsatt et krafttak. Nå til dags er det imidlertid ikke liv eller død som ligger på vektskåla (selv om selvangivelsen kan være temmelig seriøse greier, det!) Vi har tilpasset uttrykket den hverdagen vi lever i, og…oi! I skrivende stund oppdager jeg at det er få minutter til mine betraktninger skal være ferdig innlevert. Først må det leses korrektur, skrives ut og sendes inn. Det ser ut som jeg må ta et…

…ja, det har dere kanskje allerede gjettet?...

…Skippertak!

(Takk til mine venner på facebook for innspill)