Julebrus i sus og i dus! Eller?

Vi venter og
venter og
gleder oss og
snakker om den og
endelig
kommer den
JULEN.
.... i oktober.

Det er et kjent fenomen for oss alle at julen kommer tidlig. Julebrusen og julemarsipanen er på plass i butikkhyllene for lengst. Vi elsker det. Og vi hater det.
Jeg skal ikke kåsere over at jula kommer for tidlig, men heller snakke om en ting jeg har tenkt litt på i det siste - at jeg tror vi elsker å hate at julen kommer for tidlig. Det har kanskje blitt en tradisjon i seg selv?
La oss se på julebrusen som et eksempel. Julebrusen. Julebrusen som hvert eneste år vekker til live to livsessensielle spørsmål. Spørsmål som ikke ser ut til å gå av moten:

1. Hvilken julebrus er best? (og det finnes mange å velge blandt. Jeg nevner i tilfeldig nummerert fleng Arendal julebrus, Berentsens julebrus, Borg julebrus, CB julebrus, Coca Cola julebrus, COOP julebrus, E.C.Dahl julebrus, Grans julebrus, Mack julebrus, Ringnes julebrus og så videre ogs å videre..)

2. Når kan man drikke julebrusen?
Her råder to hovedoppfatninger blant befolkningen:
a. for guds skyld IKKE før 1.desember!!
b. når den kommer i butikkene, altså så tidlig som mulig og akkurat når du føler for en leskende julebrusslurk.

Hvorfor i all verden vekker julebrusen alltid stor debatt når den kommer?
Jeg tror et viktig stikkord her er tradisjoner. For mange av oss er jul og julefeiring nært knyttet opp mot tradisjoner. Vi tviholder på vår måte å feire på, og for mange er det nettopp tradisjonene julen handler om. Hvis det alltid har vært slik at man har ventet med å smake på julebrusen til 1.desember, hvorfor i all verden skal man gjøre noe annet? Og så videre.

Jeg nevnte i et tidligere blogginnlegg om KOS at for meg er tradisjoner knyttet til høytid en av mange ting jeg forbinder med kos. Jeg gleder meg til å komme hjem til jul, og jeg vet akkurat i hvilken rekkefølge jeg skal gjennomføre mine og min families tradisjoner på for eksempel julaften; 1. Jeg står opp. 2. Jeg kikker i julestrømpen fra mamma. 3. Jeg spiser julefrokost sammen med familien. 4. Jeg ser Tre nøtter til Askepott og Reisen til julestjernen. 5. Jeg legger julegavene under treet, og så videre.
For meg er tradisjoner kos, trygghet og noe som knytter meg og mine tettere sammen før- og i høytiden.

Det skal likevel sies at tradisjoner ikke er noe statisk, men snarere tvert i mot et dynamisk fenomen. For noen år tilbake, for eksempel, fikk min far det for seg at vi skulle prøve smalahåve på julaften. "Smalahåve??", tenkte vi andre? Vi har da alltid hatt pinnekjøtt eller ribbe! Det ble nå enn til at vi hadde smalahåve. Og vi elsket det! Gurimalla, så godt det var. Og fortsatt er. Ja, for spiser det fortsatt, akkompagnert av pinnekjøtt og kålrotstappe.  Hver eneste julaften. Og det har blitt til en ny tradisjon. Dere skjønner sikkert hvor jeg vil hen.
Nye tradisjoner skapes hele tiden. Hvert år kommer nye mennesker og relasjoner inn i livene våre, og skaper nye arenaer og behov for nye tradisjoner. Er ikke det egentlig ganske fantastisk?

Alle følger vi og gjennomfører vi ulike tradisjoner. Av og til tviholder vi på de, andre ganger påvirkes vi av nye ideer eller relasjoner og skaper nye holdepunkter, nye ting å glede oss til. Nye ting å elske. Nye ting vi elsker å hate.
Og når det gjelder julebrusdebatten har vel den blitt en tradisjon i seg selv? I den møtes spenningen mellom flere ulike tradisjoner - og skaper en ny!

Og mens vi venter
og venter
og gleder oss
og gjennomfører
tradisjoner
nye
og gamle
vil jeg ønske alle
en kjempefin
førjulstid.

Den som venter på noe godt, venter aldri forgjeves!

Og hvis du lurte: E.C. Dahl julebrus er best, og den må ikke drikkes før 1.desember ;)